Becoming What You're After

Å være fremmed i sitt eget hjem er en pine vanskelig å tilvenne seg.

Det ville ikke være korrekt å si at jeg alltid har vært hjemløs. Det vil derimot være korrekt å si at jeg aldri følte meg hjemme noe sted inntil jeg kom til Volda for et halv tiår siden. Volda er mitt. Jeg kom som en taper og vant. Jeg kom med ingenting og har skapt enormt. Volda har gitt meg, og jeg har tatt imot.

Volda er mitt hjem.
Volda er, på mange måter, det eneste hjemmet jeg har.

Hadde folk forstått hva jeg mente, hadde jeg svart at jeg er seks år gammel når folk spør hvor gammel jeg er. Hvorfor? Jeg har bare levd i seks år. I seks år har jeg hatt et hjem. Et liv. Tryggheten i å være nok for seg selv, og å ha nok til seg selv, til og med når det usle kottet jeg kalte mitt hjem gikk opp i flammer.

Tiden går, og jeg føler meg ikke lenger hjemme her. I mitt eget hjem. Det er tomt. Stort. Det som gjorde det til et hjem, er borte, eller reist, eller kommer til å gjøre det. Jeg har ikke lenger noen trygghet i å være nok for meg selv, å ha nok til meg selv. Hjemmet mitt er, på godt og vondt, ikke mitt lenger.

Jeg går ikke lenger hjem fra jobb. Jeg går dit jeg bor. Stedet jeg ikke har folk på besøk i, sengen jeg ikke sover i og kjøkkenet jeg ikke spiser på. Nå jeg står opp om morgenen, og gnir søvnen eller mangelen på søvn ut av øynene, går jeg hjem.

For det er bare på jobb jeg føler meg hjemme. På jobb er det aldri tomt. Jeg har alltid en funksjon. Jeg er alltid nødvendig. Jeg er aldri en bonus, et smykke eller en frase på et nettsted.

Hvorfor? Hvorfor utsetter jeg meg for dette? Hvorfor bor jeg fortsatt her, når det passer alle andre så mye bedre at jeg flytter og gir dem bedre samvittighet og en mer uforutsigbar fritid? Jeg kan ikke svare. Jeg vet ikke svaret. Jeg vet bare at det ikke er riktig. Tiden er ikke der. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke redd. Jeg vil ikke bli. Men drar jeg nå, er det ikke for min egen del.

Jeg er misunnelig på alle som bare kan snu ryggen til og løpe.
Jeg er skuffet over de som ikke forstår at jeg ikke kan det.

"Sun, strike two - see your reason".

Volda er tomt. Det er på tide at jeg betaler gjelden min. Men før det skjer, kan jeg ikke dra noen steder. Jeg biter tennene sammen. Og håper at folk gir opp å vente.