Chiraptochronophobia

Det viser seg stadig at et menneskes verste fiende er grunnlaget for dets vekst, og som uten unntak (bortsatt fra enkelte urbane myter og religiøse skikkelser) leder direkte til en konklusjon som medfører sluttføring av en livstidskontrakt. Selv om jeg personlig synes ovenfor nevnte grunnlag er en dårlig målestokk for et menneskes evner og verdi, kan viktigheten ikke skyves under en stol.

Som med alle andre ting, har vi konstruert presise metoder for oppmåling og kategorisering av dette fenomenet. Klokker. Kalendere. Timeglass, Solur, og en rekke forskjellige regnesystem, for slikt må jo guder og andre ting ha for seg selv, må vite. Jesus har et system, Muhammed et annet, den greske guden Janus fikk en måned, titanen Maia en annen, de romerske gudene Mars og Juno og til og med keiserne Julius Cæsar og Augustus Octavian stakk av med hver sin måned. Mennesket har lagt mye arbeid ned i å binde tiden i sine egne lenker, med navn så vel som systemer, uten å ha kommet noe nærmere. Av alle elementer mennesket har gitt seg i kast med, så er nok tiden det elementet vi har minst å forsvare oss mot.

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om tid, for å være ærlig... Tiden i seg selv har aldri gitt meg noe, men bruken av den har vært innbringende. Jeg er i skrivende stund 22 år (og må faktisk dobbeltsjekke dette for å være helt sikker) og føler ikke at det sier noe som helst om meg. Det er bare en målestokk, en regnemetode, det er ikke noen seier, ei heller noe tap. Jeg har gitt tiden et navn, men jeg har ikke noe mer makt over den fordi om.

Jeg vet at tiden er en motstander jeg ikke har sjans mot. Jeg har forsont meg med at bruken av tid er det nærmeste man kommer en seier, og at å la tiden gå fra seg er et tap. Men hva er god bruk av tid? I hvor stor grad har jeg misbrukt tiden jeg har blitt tildelt?

Selv for meg er det stunder hvor jeg føler meg liten og verdiløs. Stunder hvor jeg føler at jeg har gjort svært lite og at jeg har latt tiden løpe fra meg, tid jeg aldri får tilbake. I skrivende stund føler jeg at tiden går for fort. Jeg klarer ikke holde følge. Jeg er, på sett og vis, sliten av å forfølge den. Og hva er vel bedre å gjøre når man tar timeout fra kappløpet med tiden, enn å tenke tilbake på hvor man har løpt? Det er lite her i verden som fornøyer mennesket mer enn å la seg marinere i tidligere triumfer.

Man lærer ikke av suksess. Man lærer av tap. Feil. Likevel gjør man det man kan for å unngå å feile. Selv om det er uunngåelig å gjøre det.

Jeg har fortsatt noen måneder igjen.
Men når jeg da begynner å feile, må jeg fortsette alene.