The Sun's Architect

man kan da ikke være dårligere...

det slår meg at Norsk i utgangspunktet er et skrekkelig keitete og uskjønt språk å uttrykke seg med. for oss (meg, subjektet) som er godt vant og til dels bortskjemt med å uttale seg tilnærmet utelukkende på Engelsk uten å få nevneverdige mengder pes for det, byr tanken på å skrive mer enn fire setninger ved hjelp av korrekt og lesbart bokmål på en merkelig utfordring.

(jeg kunne selvsagt valgt å være politisk og lingvistisk korrekt; skrevet på stakkatonynorsk og høstet rungende applaus fra de som måtte insistere på å gjøre ting mest mulig ordentlig - og for den del kronglete - men tanken på å være politisk korrekt har alltid bydd meg imot på en merkelig måte. dette kan kanskje skyldes den mentale kvalmen jeg får når jeg hører ordene "politikk" og "korrekt" nevnt i samme setning.)

dagen i dag er en onsdag, og som onsdager flest er den ikke stor mer enn enda en onsdag, og består for det meste av søvn fra mellom 0800-1100 til 1600, for så å bli fulgt av intenst og frenetisk inntak av koffein og nikotin før klokken rekker å snuse på 1700 og arbeidsagen begynner.

arbeidsdagen i dag er som arbeidsdager flest - lange, relativt begivenhetsløse og med et såvidt tilstrekkelig antall utfordringer som kan mestres. det enkle faktum at jeg skriver dette (med rundt regnet fem timer arbeid igjen) sier jo sitt om arbeidsmengden. akkurat, ja. latsabb. niceness.

lot meg overraske over at M plutselig hadde gått til anskaffelse av blogg (en lesbar en, i alle fall) og må motvillig innrømme at jeg - som anser meg selv som innehaver av Svart Belte i Internett - har latt dette ligge akkurat så lenge at jeg ikke ble først... Usjamei.

da skal vel alle høflighetsfrasene være unnagjort...

for å si det kort og enkelt: livet i volda er mildt sagt frustrerende om dagen. julen har vært her i overkant av to måneder nå, og nærmer seg klimaks - en begivenhet jeg kan styre min begeistring for. til opplysning: jeg avskyr jul - og feirer vel 15års jubileum for å avsky jul i år. jeg har gitt grei beskjed om at jeg ønsker meg 2009 i julegave og at jeg MER enn gjerne tar imot gaven på forskudd. kalenderen taler sitt tydelige språk: arbeid hver dag frem til andre uken i januar, med unntak av julaften og første juledag - som tydeligvis skal tilbringes i selskap med mine to tidligere foresatte og hele søskenflokken med senil og fundamentalistisk bestemor på kjøpet. o lykke. å si at jeg gruer meg ville være omtrent det samme som å si at trepanering uten bedøvelse er ubehagelig - eller at plumbo har en uheldig effekt på interne organer.

takk og lov at jeg får besøk av det nærmeste jeg kommer å ha en vennegjeng - gamle bandmates og krigsbrødre melder sin ankomst nå til helgen, og det blir muligheter for både sentimentalitet og mental ustabilitet i bøtter og spann, kjærkomne avbrekk fra et liv som ellers er fylt av ansvar, omtanke, forståelse og riktige valg ad nauseam.

man blir tidvis dritt lei av å være voksen - og det er ikke direkte lett å reversere en slik prosess - men det lar seg nok gjøre etterhvert. jeg har troen på januar. jeg har troen på 2009. jeg må bare overleve julen først.