An Inch Above Sand

Det er mørkest rett før daggry, sies det. Og lyset er på sitt sterkeste når det kommer fra mørke.

Men det lyset som bryter seg inn gjennom gardinene mine om morgenen mister mye av sin kraft og skjønnhet når det kommer etter slike lange netter som disse.

Jeg har to problemer. Problemene er nærmest utelukkende mentale, og av den grunn alene er problemenes ekistens paradoksale hinsides enhver fatteevne. Det er mye jeg aldri har hatt, mye jeg har mistet, mye jeg ikke har klart og mye jeg aldri vil klare, men jeg har alltid hatt et minimum av kontroll over mitt eget hode, mitt eget sinn. Jeg har aldri stolt på medikamenter, ei heller menn med dyre doktorgrader eller praksissertifikater, og når sant skal sies har jeg vel aldri fått tilbudet om noen av delene, siden jeg er et tvilstilfelle - i svært mange betydninger av ordet.

Det tok meg flerfoldige år å forstå hva som var galt. Jeg har alltid hatt flere timer å arbeide med enn andre, siden nettene som regel er forbeholdt meg, og meg alene. Talløse timer med tung lektyre over mennesket, dets sinn, dets dynamikk, dets begrensninger og dets muligheter. Jeg søkte kunnskap og slukte den, uten verken tanke eller skrupler, tøyet de metafysiske grensene for hjernens volum til det aller ytterste og kom meg ingen steder. Når jeg så satt der med all min trivia og alle mine fakta og likevel følte veggene komme nærmere til det punktet jeg bokstavlig talt stirret døden i hvitøyet, følte jeg meg så maktesløs og meningsløs som noen gang - en altoppslukende følelse av intethet, antieksistens og nullverdi som de fleste heldigvis har blitt spart.

Rene tilfeldigheter førte til at ting "gikk bra", om det er et godt uttrykk å bruke. Jeg satt tilbake med mye forvirring, mange spørsmål. Hva nå? Hvorfor? I de to ukene jeg lå i min salige, apatiske katatonia demret det for meg at all verdens kunnskap ikke ville kunne redde meg. Det jeg manglet var forståelse. Kjært barn har mange navn: Manisk Depressiv, Psykopat, Cyclothymia, Hypomania, Dysthymia - men begrepene sier lite om mennesket utenpå. Så jeg sluttet å tilegne meg kunnskap. Sluttet å sluke, og begynte å fordøye. Før jeg i det hele tatt hadde fått mitt første kyss hadde jeg opprettet et strikt regime for mitt eget sinn, med klare retningslinjer for hva jeg kunne tillate meg og hvordan jeg kunne gjøre unntak uten å rive ned alt jeg hadde bygd - med en potensielt verre konsekvens enn sist.

En klok mann sa en gang at "salig er den som er sin egen verste fiende" - og det hører med til historien at vedkommende døde for egen hånd. Jeg hadde endelig brukt nok tid på å stålsette mitt hode til å kunne utstå min egen familie når jeg plutselig befant meg i en helt annen situasjon, på et helt annet sted, med helt andre spilleregler, regler jeg ikke kunne. Jeg hadde - inntil da - stått på utsiden av den sosiale sfæren og brukt min energi på overlevelse og hierarkisk slalomkjøring heller enn å faktisk delta, mye takket være det enkle faktum av valget ble gjort for meg. Nå var jeg plutselig en deltaker, en aktiv brikke i spillet, og til alt overmål en nyttig en. Jeg ble overmodig, jeg ble arrogant (en tittel som har forfulgt meg siden, og som jeg - til ingen nytte - har forsøkt å adoptere for at folk generelt skal forstå det ironiske i den) og jeg ble farlig - først og fremst for meg selv, men også for andre.

Jeg angrer ikke på mye. Jeg er en dårlig sjakkspiller, mest fordi jeg bruker mest mulig energi på å leve i øyeblikket men også fordi jeg tenker for langt fremover. Sjakk har 32 brikker og milliarder av forskjellige fremgangsmåter - mens mennesker sjelden er like mange på brettet samtidig, og langt mer forutsigbare. Alle mennesker har en ting til felles. De er mennesker. Mennesker er dyr. Dyr har atferd. Atferd kan studeres. Og hva annet hadde jeg vel gjort hele mitt liv, enn å studere? På utrygg avstand?

Mennesker var - og er på mange måter fortsatt - brikker, for min del, i alle fall hva flertallet angår. De fleste av dem gjør ingen innsats for å forstå ting de ikke umiddelbart kjenner igjen, og et urovekkende stort antall av dem har en usammenlignbar evne til å undervurdere - både seg selv, hverandre og meg. Selv har jeg lært å se verdien av at folk undervurderer meg, og lært å akseptere at folk flest ikke ser mening og system på lang sikt. Man kan ikke gjøre alle til lags, men man kan i det minste ha god samvittighet.

Noen mennesker lever ikke ned til mine forventninger. De prøver å forstå, de undervurderer meg ikke og lærer seg å akseptere det enkle faktum at jeg, også, er et menneske når alt kommer til alt. De mister sin brikkestatus og blir elsket - et begrep jeg lærte meg på rekortid men ennå ikke har mestret. Av alle ting som kommer med å være menneske er det å elske det jeg setter høyest - og også noe jeg gjør så mye jeg tør, noe som kanskje er en kjent sak for de som vet mer enn mitt mellomnavn.

Hvilket bringer meg til det første av mine problemer. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å slutte. Et enormt vell av fakta underbygger det enkle faktum at folk flest har denne evnen - å slutte å elske, å ikke elske lenger. Jeg for min del har aldri klart det og føler i stadig større grad misunnelse overfor dem som kan. Det er ingenting som svir mer enn brutte løfter, og det er ingenting som skuffer meg mer enn når jeg selv bryter mine, med unntak av når de jeg setter like høyt som meg selv, som jeg blottlegger meg selv for og gir meg selv til, lover ting de tydeligvis ikke har til intensjon å holde.

Svien av ord som viser seg å bare være ord er ikke til å undervurdere. Mange har sagt om meg at jeg har forlatt de jeg elsket - men jeg har i det minste ikke sluttet å elske dem. Det er ironisk at de som har hatt makt til å definere mitt liv og som jeg har gitt biter av meg selv uten forbehold nå lever fullstendig separate liv uten verken ønske om eller aksept for kontakt med meg. Det plager meg ikke at de gjør det som er best for dem - det er jo det jeg vil. Det som plager meg er løftene de brøt. Det som plager meg er at de jeg proklamerte som mine beste venner nå er de som gjør mest skade på meg.

Hvilket bringer meg til mitt andre problem. Jeg har så lenge jeg kan huske hatt et minimum av kontroll over meg selv. Jeg har holdt inne, svelget, tidd, lukket øynene og tålt mest mulig - med det store bildet og det langsiktige resultatet i syne. Nå har jeg imidlertid kommet dithen at det langsiktige resultatet har mistet sin mening, siden nåtiden ikke forsikrer en fremtids eksistens.

Jeg kan ikke gå til hvem som helst. De eneste som kan hjelpe meg fra eller til er de samme personene som nekter å høre stemmen min. Jeg står mer eller mindre alene i kamp mot meg selv, og jeg taper. Grunnene til å stå opp om morgenen, eller i det hele tatt legge meg, har blitt drastisk færre og kan i all hovedsak oppsummeres som musikken, en ubetalt helgejobb og et menneske som fortjener langt bedre enn å være en mental jernlunge. Jeg er sliten av dette stedet, disse menneskene, denne familien og dette livet. Jeg lever ikke, jeg overlever. Jeg vet rett og slett ikke hvor mye lenger jeg klarer å være alene om dette. Jeg er den jeg er, og selv om jeg er stolt av det jeg har blitt er jeg det verste som har skjedd meg.

Jeg har luktet på vegger før, og kjenner igjen lukten når den dukker opp. Anfallene har kommet tilbake, matlysten har reist, jeg er nede i snittlig 3 timer søvn pr natt og selv om hodet mitt vet inderlig godt hvor landet ligger, så er det en del av meg som har lyst til å svinne hen i intet.

Dette beviser vel bare at jeg har en sjel. Utenfor fornuftens kontroll, uangripelig overfor alle former for logikk og system. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk det bevist på en litt mer konstruktiv måte.

Det virkelige liv har ingen automatikk i guddommelig inngripen. Det er ingen Deus Ex Machina i dette skuespillet. Med mindre jeg plutselig får et klart, definert formål og fokus i livet mitt er det sannsynlig å anta at dette er det siste innlegget mitt her - jeg har nok ingen energi å bruke på svulstig, selvrettferdiggjørende prosa i månedene eller ukene som kommer.

Til deg som leser: takk. Det blir verdsatt. Men ikke tilby meg din hjelp - du kan ikke hjelpe meg, og det er ikke sannsynlig at jeg har samvittighet til å blande deg inn. Å slåss mot seg selv er en tvekamp - og om jeg ikke har gitt deg en del av meg har du ingen våpen som vil hjelpe meg.

Om jeg får velge, ville jeg tatt en tekstmelding. Et håndtrykk uten ord.

Ord har lite å si i lengden. "Evil is obvious only in Retrospect". Så jeg lar siste ord bli skrevet nå.