Even at Last

Jeg kom til dette stedet for bare 4 dager siden. I dag gikk jeg gjennom en av gatene og følte meg så glad som jeg ikke har vært på lenge.

Jeg stopper opp for å tenne en røyk, og en loslitt eldre dame som satt og tigget like ved ser opp på meg og spør, på gebrokkent norsk: "Hvorfor så trist?"

...

Ethvert menneske er født med tre øyne. To som ser utover, stillferdige, iakttagende, observerende. Ett som ser innover. Blindt. Aktivt. Ambivalent og Foranderlig.

Jeg har brukt mye tid her på å bare ta glansen av øyeblikk. Med åpne øyne, øyne som ser. Jeg ser utover, stillferdig, iakttagende, observerende. Skuer. Ser små strømmer av relasjon som spinner og vever seg mellom hundrevis, tusenvis av mennesker jeg ikke kjenner, som ikke kjenner meg, og som på en merkelig måte slutter å eksistere i det de passerer ut av mitt synsfelt. Jeg finner en viss ro i å være en skygge på veggen. Slippe å ta del. Som en igleaktig kopimaskin stjeler jeg små avglanser av hele liv og legger dem i små kartotekmapper i hodet mitt. Noen forsvinner, andre blir der. Noen vil huske, men glemmer, atter andre vil man glemme, men blir aldri kvitt.

Mine to seende øyne er flate og todimensjonale. De sender inntrykk videre i mitt sjelelige byråkrati, der alle inntrykk blir behørig behandlet, vektlagt, rasjonalisert, systematisert, analysert og plassert på sine respektive plasser i det enorme puslespillet men gjerne reduserer til intet ved hjelp av uttrykket "en time av ditt liv". Mine to øyne er intet verdt uten hodet mitt, om det så fungerer eller ei.

Mitt tredje øye, derimot, har ingen slike funksjonelle hemninger. Der mine to seende øyne er enkle kuler med en inngang og en utgang, er mitt tredje øye en prisme uten verken utgang eller inngang; en labyrint uten begynnelse eller ende, som verken skaper, ødelegger eller forandrer noe som helst. Mitt tredje øye ser alt - på godt og vondt - og samtidig ingenting.

Når jeg i dag ble konfrontert med den loslitte gamle damens besynderlige anskuelse begynte mitt tredje øye å spinne ukontrollert. Prismen fanget opp en myriade av forskjellige vinkler og presenterte samtlige foran meg. Hvor enn jeg snudde meg var et nytt perspektiv av hva, hvem, hvor, hvorfor og hvordan; eller snarere, et Antiperspektiv.

Man snur seg litt, i sitt indre, og lyset (eller hva man nå kan kalle det) faller på en bestemt måte på prismen og avslører et menneske som har tapt alt, med eller uten vilje og vitende. Et menneske som har gitt avkall på seg selv til fordel for flyktige ting, uvesentlige gleder, et menneske som har revet ut det som er viktigst og brent det på bålet uten annen grunn en å kunne male seg grå med asken derav. Et menneske hvis eneste varige glede er å fornekte seg den - hvis eneste glede er å gjøre den mindre, svakere og mer glansløs, i håpet om at den kanskje forsvinner helt.

Man løfter skjelvende hender for å ta en drag av sigaretten og holder vinkles vagt nedover for å la munnen ta imot, og lyser faller på nytt, på en annen måte, og pensler et groteskt, dog fargerikt maleri av en enorm skapning, allmektig og uten grenser, uten begynnelse eller ende, som kan - og vil - gjøre hva som helst for å oppnå det som måtte være attråverdig i øyeblikket. Et menneske som kunne drept for et sandkorn eller dødd for et kongerike, levd for å kunne dø eller søkt det store intet for å eie det. Et menneske som er troende til å dele seg selv opp og gi det ut til all verden bare for å leve videre, men like fullt kreve alle bloddryppende deler for seg selv når oppgjørets time kom.

Røyken pustes ut og blikket heves, og fra en skyfri himmel kommer luftspeilingen om en mann som vernes av Fru Fortuna i alt hva han foretar seg - en mann mer priviligert enn samtlige av sine nære og fjerne, hvis hell og medgang kjenner ingen grenser, hvis kapasitet for kreasjon og storverk er gudegitt og overmenneskelig og hvis suksess er avgjort før tanken er tenkt og den første stein er lagt.

Øyelokk må lukkes - røyken svir i øynene og lyset av et utopisk perspektiv skjærer i øynene og når øynene lukkes skygges himmelen over av det dystre nærveret av en ukomfortabel sannhet: intet av det man har er berettiget, ethvert menneske har ikke annet en det som har blitt tatt med makt og skruppelløs listighet, og enhver lykke seg forunt er stjålet på en annens bekostning. For hver tom triumf må en annen lide, og for hver avgjørelse benektes en annens valg.

Når den eneste grunn man har for å åpne øynene er den desperate trangen etter lys, og man gjennom et fuktig slør ser et ekte menneske - med et genuint ønske om sine medmenneskers lykke, som forsaker sitt eget for sin nestes velvære, som avstår fra ønsker, lyster, behov og drømmer drevet av et moralsk imperativ som er et moderne menneske uverdig. En god, varm og kjærlig mann som mer enn noe annet ønsker trygghet, en stillhet han kan overleve og en avstand som ikke er tortur, som kunne gitt bort hjertet sitt for intet annet en tre minutters glede for hver tolvte endeløse, ulidelige, ensomme natt...

Man står stiv og lamslått med alle tre øyne stivt festet på mennesket man skulle ønske man visste man var. I et salig øyeblikk er man fornøyd; i et lite korn av tid er man det man streber etter å bli, det man alltid har vert og mer enn noe annet ønsker å forbli - før man mister balansen og setter foten ned på bakken igjen. Lyset har passert, prismen er atter stum og lukket, og ens to øyne viser lite annet enn en selvslukket sigarett og en livslei gammel dame som glemmer å tigge av ren forfjamselse.

Man blunker.

Hva har jeg egentlig tjent? Hva har jeg egentlig mistet? Hadde jeg noe å miste, hadde jeg noe å vinne? Hva har jeg noen gang hatt som jeg ikke allerede har gitt bort? Hva kan jeg noen gang oppnå som jeg ikke allerede har frasagt meg retten til? Ulike synsvinkler avslører ulike skjebner - dog er alle en og den samme. Mann eller Beist - det er ingen forunt den lykksalige uvitenheten av å være bare en.

"Omnia Mutantur, Nihil Interit".

Hva jeg enn er, hva jeg enn har vært og hva jeg enn vil kunne risikere å bli - det må uansett, endelig og ugjenkallelig reduseres til et enkelt, kaldt og kjønnsløst faktum i rustfritt stål:

Det er bare et spørsmål om Antiperspektiv.