Det er mørkest rett før daggry, sies det. Og lyset er på sitt sterkeste når det kommer fra mørke.
Men det lyset som bryter seg inn gjennom gardinene mine om morgenen mister mye av sin kraft og skjønnhet når det kommer etter slike lange netter som disse.
Jeg har to problemer. Problemene er nærmest utelukkende mentale, og av den grunn alene er problemenes ekistens paradoksale hinsides enhver fatteevne. Det er mye jeg aldri har hatt, mye jeg har mistet, mye jeg ikke har klart og mye jeg aldri vil klare, men jeg har alltid hatt et minimum av kontroll over mitt eget hode, mitt eget sinn. Jeg har aldri stolt på medikamenter, ei heller menn med dyre doktorgrader eller praksissertifikater, og når sant skal sies har jeg vel aldri fått tilbudet om noen av delene, siden jeg er et tvilstilfelle - i svært mange betydninger av ordet.
Det tok meg flerfoldige år å forstå hva som var galt. Jeg har alltid hatt flere timer å arbeide med enn andre, siden nettene som regel er forbeholdt meg, og meg alene. Talløse timer med tung lektyre over mennesket, dets sinn, dets dynamikk, dets begrensninger og dets muligheter. Jeg søkte kunnskap og slukte den, uten verken tanke eller skrupler, tøyet de metafysiske grensene for hjernens volum til det aller ytterste og kom meg ingen steder. Når jeg så satt der med all min trivia og alle mine fakta og likevel følte veggene komme nærmere til det punktet jeg bokstavlig talt stirret døden i hvitøyet, følte jeg meg så maktesløs og meningsløs som noen gang - en altoppslukende følelse av intethet, antieksistens og nullverdi som de fleste heldigvis har blitt spart.
Rene tilfeldigheter førte til at ting "gikk bra", om det er et godt uttrykk å bruke. Jeg satt tilbake med mye forvirring, mange spørsmål. Hva nå? Hvorfor? I de to ukene jeg lå i min salige, apatiske katatonia demret det for meg at all verdens kunnskap ikke ville kunne redde meg. Det jeg manglet var forståelse. Kjært barn har mange navn: Manisk Depressiv, Psykopat, Cyclothymia, Hypomania, Dysthymia - men begrepene sier lite om mennesket utenpå. Så jeg sluttet å tilegne meg kunnskap. Sluttet å sluke, og begynte å fordøye. Før jeg i det hele tatt hadde fått mitt første kyss hadde jeg opprettet et strikt regime for mitt eget sinn, med klare retningslinjer for hva jeg kunne tillate meg og hvordan jeg kunne gjøre unntak uten å rive ned alt jeg hadde bygd - med en potensielt verre konsekvens enn sist.
En klok mann sa en gang at "salig er den som er sin egen verste fiende" - og det hører med til historien at vedkommende døde for egen hånd. Jeg hadde endelig brukt nok tid på å stålsette mitt hode til å kunne utstå min egen familie når jeg plutselig befant meg i en helt annen situasjon, på et helt annet sted, med helt andre spilleregler, regler jeg ikke kunne. Jeg hadde - inntil da - stått på utsiden av den sosiale sfæren og brukt min energi på overlevelse og hierarkisk slalomkjøring heller enn å faktisk delta, mye takket være det enkle faktum av valget ble gjort for meg. Nå var jeg plutselig en deltaker, en aktiv brikke i spillet, og til alt overmål en nyttig en. Jeg ble overmodig, jeg ble arrogant (en tittel som har forfulgt meg siden, og som jeg - til ingen nytte - har forsøkt å adoptere for at folk generelt skal forstå det ironiske i den) og jeg ble farlig - først og fremst for meg selv, men også for andre.
Jeg angrer ikke på mye. Jeg er en dårlig sjakkspiller, mest fordi jeg bruker mest mulig energi på å leve i øyeblikket men også fordi jeg tenker for langt fremover. Sjakk har 32 brikker og milliarder av forskjellige fremgangsmåter - mens mennesker sjelden er like mange på brettet samtidig, og langt mer forutsigbare. Alle mennesker har en ting til felles. De er mennesker. Mennesker er dyr. Dyr har atferd. Atferd kan studeres. Og hva annet hadde jeg vel gjort hele mitt liv, enn å studere? På utrygg avstand?
Mennesker var - og er på mange måter fortsatt - brikker, for min del, i alle fall hva flertallet angår. De fleste av dem gjør ingen innsats for å forstå ting de ikke umiddelbart kjenner igjen, og et urovekkende stort antall av dem har en usammenlignbar evne til å undervurdere - både seg selv, hverandre og meg. Selv har jeg lært å se verdien av at folk undervurderer meg, og lært å akseptere at folk flest ikke ser mening og system på lang sikt. Man kan ikke gjøre alle til lags, men man kan i det minste ha god samvittighet.
Noen mennesker lever ikke ned til mine forventninger. De prøver å forstå, de undervurderer meg ikke og lærer seg å akseptere det enkle faktum at jeg, også, er et menneske når alt kommer til alt. De mister sin brikkestatus og blir elsket - et begrep jeg lærte meg på rekortid men ennå ikke har mestret. Av alle ting som kommer med å være menneske er det å elske det jeg setter høyest - og også noe jeg gjør så mye jeg tør, noe som kanskje er en kjent sak for de som vet mer enn mitt mellomnavn.
Hvilket bringer meg til det første av mine problemer. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å slutte. Et enormt vell av fakta underbygger det enkle faktum at folk flest har denne evnen - å slutte å elske, å ikke elske lenger. Jeg for min del har aldri klart det og føler i stadig større grad misunnelse overfor dem som kan. Det er ingenting som svir mer enn brutte løfter, og det er ingenting som skuffer meg mer enn når jeg selv bryter mine, med unntak av når de jeg setter like høyt som meg selv, som jeg blottlegger meg selv for og gir meg selv til, lover ting de tydeligvis ikke har til intensjon å holde.
Svien av ord som viser seg å bare være ord er ikke til å undervurdere. Mange har sagt om meg at jeg har forlatt de jeg elsket - men jeg har i det minste ikke sluttet å elske dem. Det er ironisk at de som har hatt makt til å definere mitt liv og som jeg har gitt biter av meg selv uten forbehold nå lever fullstendig separate liv uten verken ønske om eller aksept for kontakt med meg. Det plager meg ikke at de gjør det som er best for dem - det er jo det jeg vil. Det som plager meg er løftene de brøt. Det som plager meg er at de jeg proklamerte som mine beste venner nå er de som gjør mest skade på meg.
Hvilket bringer meg til mitt andre problem. Jeg har så lenge jeg kan huske hatt et minimum av kontroll over meg selv. Jeg har holdt inne, svelget, tidd, lukket øynene og tålt mest mulig - med det store bildet og det langsiktige resultatet i syne. Nå har jeg imidlertid kommet dithen at det langsiktige resultatet har mistet sin mening, siden nåtiden ikke forsikrer en fremtids eksistens.
Jeg kan ikke gå til hvem som helst. De eneste som kan hjelpe meg fra eller til er de samme personene som nekter å høre stemmen min. Jeg står mer eller mindre alene i kamp mot meg selv, og jeg taper. Grunnene til å stå opp om morgenen, eller i det hele tatt legge meg, har blitt drastisk færre og kan i all hovedsak oppsummeres som musikken, en ubetalt helgejobb og et menneske som fortjener langt bedre enn å være en mental jernlunge. Jeg er sliten av dette stedet, disse menneskene, denne familien og dette livet. Jeg lever ikke, jeg overlever. Jeg vet rett og slett ikke hvor mye lenger jeg klarer å være alene om dette. Jeg er den jeg er, og selv om jeg er stolt av det jeg har blitt er jeg det verste som har skjedd meg.
Jeg har luktet på vegger før, og kjenner igjen lukten når den dukker opp. Anfallene har kommet tilbake, matlysten har reist, jeg er nede i snittlig 3 timer søvn pr natt og selv om hodet mitt vet inderlig godt hvor landet ligger, så er det en del av meg som har lyst til å svinne hen i intet.
Dette beviser vel bare at jeg har en sjel. Utenfor fornuftens kontroll, uangripelig overfor alle former for logikk og system. Jeg skulle bare ønske at jeg fikk det bevist på en litt mer konstruktiv måte.
Det virkelige liv har ingen automatikk i guddommelig inngripen. Det er ingen Deus Ex Machina i dette skuespillet. Med mindre jeg plutselig får et klart, definert formål og fokus i livet mitt er det sannsynlig å anta at dette er det siste innlegget mitt her - jeg har nok ingen energi å bruke på svulstig, selvrettferdiggjørende prosa i månedene eller ukene som kommer.
Til deg som leser: takk. Det blir verdsatt. Men ikke tilby meg din hjelp - du kan ikke hjelpe meg, og det er ikke sannsynlig at jeg har samvittighet til å blande deg inn. Å slåss mot seg selv er en tvekamp - og om jeg ikke har gitt deg en del av meg har du ingen våpen som vil hjelpe meg.
Om jeg får velge, ville jeg tatt en tekstmelding. Et håndtrykk uten ord.
Ord har lite å si i lengden. "Evil is obvious only in Retrospect". Så jeg lar siste ord bli skrevet nå.
All Along The Watchtower
"Earth is a dream...
One we've been chasing for a long time.
We've earned it.
This is Earth."
One we've been chasing for a long time.
We've earned it.
This is Earth."
Som med alle store malerier er det detaljene som teller. Noen detaljer er av så grensesprengende viktighet at deres blotte fravær gjør et vakkert bilde frastøtende. Som å beskrive en solskinnsdag uten å nevne solskinnet. Og uansett hvor vakkert det måtte synes blir det bare en blek avglans av det det kunne ha vært.
Savn.
Savn.
Even at Last
Jeg kom til dette stedet for bare 4 dager siden. I dag gikk jeg gjennom en av gatene og følte meg så glad som jeg ikke har vært på lenge.
Jeg stopper opp for å tenne en røyk, og en loslitt eldre dame som satt og tigget like ved ser opp på meg og spør, på gebrokkent norsk: "Hvorfor så trist?"
...
Ethvert menneske er født med tre øyne. To som ser utover, stillferdige, iakttagende, observerende. Ett som ser innover. Blindt. Aktivt. Ambivalent og Foranderlig.
Jeg har brukt mye tid her på å bare ta glansen av øyeblikk. Med åpne øyne, øyne som ser. Jeg ser utover, stillferdig, iakttagende, observerende. Skuer. Ser små strømmer av relasjon som spinner og vever seg mellom hundrevis, tusenvis av mennesker jeg ikke kjenner, som ikke kjenner meg, og som på en merkelig måte slutter å eksistere i det de passerer ut av mitt synsfelt. Jeg finner en viss ro i å være en skygge på veggen. Slippe å ta del. Som en igleaktig kopimaskin stjeler jeg små avglanser av hele liv og legger dem i små kartotekmapper i hodet mitt. Noen forsvinner, andre blir der. Noen vil huske, men glemmer, atter andre vil man glemme, men blir aldri kvitt.
Mine to seende øyne er flate og todimensjonale. De sender inntrykk videre i mitt sjelelige byråkrati, der alle inntrykk blir behørig behandlet, vektlagt, rasjonalisert, systematisert, analysert og plassert på sine respektive plasser i det enorme puslespillet men gjerne reduserer til intet ved hjelp av uttrykket "en time av ditt liv". Mine to øyne er intet verdt uten hodet mitt, om det så fungerer eller ei.
Mitt tredje øye, derimot, har ingen slike funksjonelle hemninger. Der mine to seende øyne er enkle kuler med en inngang og en utgang, er mitt tredje øye en prisme uten verken utgang eller inngang; en labyrint uten begynnelse eller ende, som verken skaper, ødelegger eller forandrer noe som helst. Mitt tredje øye ser alt - på godt og vondt - og samtidig ingenting.
Når jeg i dag ble konfrontert med den loslitte gamle damens besynderlige anskuelse begynte mitt tredje øye å spinne ukontrollert. Prismen fanget opp en myriade av forskjellige vinkler og presenterte samtlige foran meg. Hvor enn jeg snudde meg var et nytt perspektiv av hva, hvem, hvor, hvorfor og hvordan; eller snarere, et Antiperspektiv.
Man snur seg litt, i sitt indre, og lyset (eller hva man nå kan kalle det) faller på en bestemt måte på prismen og avslører et menneske som har tapt alt, med eller uten vilje og vitende. Et menneske som har gitt avkall på seg selv til fordel for flyktige ting, uvesentlige gleder, et menneske som har revet ut det som er viktigst og brent det på bålet uten annen grunn en å kunne male seg grå med asken derav. Et menneske hvis eneste varige glede er å fornekte seg den - hvis eneste glede er å gjøre den mindre, svakere og mer glansløs, i håpet om at den kanskje forsvinner helt.
Man løfter skjelvende hender for å ta en drag av sigaretten og holder vinkles vagt nedover for å la munnen ta imot, og lyser faller på nytt, på en annen måte, og pensler et groteskt, dog fargerikt maleri av en enorm skapning, allmektig og uten grenser, uten begynnelse eller ende, som kan - og vil - gjøre hva som helst for å oppnå det som måtte være attråverdig i øyeblikket. Et menneske som kunne drept for et sandkorn eller dødd for et kongerike, levd for å kunne dø eller søkt det store intet for å eie det. Et menneske som er troende til å dele seg selv opp og gi det ut til all verden bare for å leve videre, men like fullt kreve alle bloddryppende deler for seg selv når oppgjørets time kom.
Røyken pustes ut og blikket heves, og fra en skyfri himmel kommer luftspeilingen om en mann som vernes av Fru Fortuna i alt hva han foretar seg - en mann mer priviligert enn samtlige av sine nære og fjerne, hvis hell og medgang kjenner ingen grenser, hvis kapasitet for kreasjon og storverk er gudegitt og overmenneskelig og hvis suksess er avgjort før tanken er tenkt og den første stein er lagt.
Øyelokk må lukkes - røyken svir i øynene og lyset av et utopisk perspektiv skjærer i øynene og når øynene lukkes skygges himmelen over av det dystre nærveret av en ukomfortabel sannhet: intet av det man har er berettiget, ethvert menneske har ikke annet en det som har blitt tatt med makt og skruppelløs listighet, og enhver lykke seg forunt er stjålet på en annens bekostning. For hver tom triumf må en annen lide, og for hver avgjørelse benektes en annens valg.
Når den eneste grunn man har for å åpne øynene er den desperate trangen etter lys, og man gjennom et fuktig slør ser et ekte menneske - med et genuint ønske om sine medmenneskers lykke, som forsaker sitt eget for sin nestes velvære, som avstår fra ønsker, lyster, behov og drømmer drevet av et moralsk imperativ som er et moderne menneske uverdig. En god, varm og kjærlig mann som mer enn noe annet ønsker trygghet, en stillhet han kan overleve og en avstand som ikke er tortur, som kunne gitt bort hjertet sitt for intet annet en tre minutters glede for hver tolvte endeløse, ulidelige, ensomme natt...
Man står stiv og lamslått med alle tre øyne stivt festet på mennesket man skulle ønske man visste man var. I et salig øyeblikk er man fornøyd; i et lite korn av tid er man det man streber etter å bli, det man alltid har vert og mer enn noe annet ønsker å forbli - før man mister balansen og setter foten ned på bakken igjen. Lyset har passert, prismen er atter stum og lukket, og ens to øyne viser lite annet enn en selvslukket sigarett og en livslei gammel dame som glemmer å tigge av ren forfjamselse.
Man blunker.
Hva har jeg egentlig tjent? Hva har jeg egentlig mistet? Hadde jeg noe å miste, hadde jeg noe å vinne? Hva har jeg noen gang hatt som jeg ikke allerede har gitt bort? Hva kan jeg noen gang oppnå som jeg ikke allerede har frasagt meg retten til? Ulike synsvinkler avslører ulike skjebner - dog er alle en og den samme. Mann eller Beist - det er ingen forunt den lykksalige uvitenheten av å være bare en.
"Omnia Mutantur, Nihil Interit".
Hva jeg enn er, hva jeg enn har vært og hva jeg enn vil kunne risikere å bli - det må uansett, endelig og ugjenkallelig reduseres til et enkelt, kaldt og kjønnsløst faktum i rustfritt stål:
Det er bare et spørsmål om Antiperspektiv.
Jeg stopper opp for å tenne en røyk, og en loslitt eldre dame som satt og tigget like ved ser opp på meg og spør, på gebrokkent norsk: "Hvorfor så trist?"
...
Ethvert menneske er født med tre øyne. To som ser utover, stillferdige, iakttagende, observerende. Ett som ser innover. Blindt. Aktivt. Ambivalent og Foranderlig.
Jeg har brukt mye tid her på å bare ta glansen av øyeblikk. Med åpne øyne, øyne som ser. Jeg ser utover, stillferdig, iakttagende, observerende. Skuer. Ser små strømmer av relasjon som spinner og vever seg mellom hundrevis, tusenvis av mennesker jeg ikke kjenner, som ikke kjenner meg, og som på en merkelig måte slutter å eksistere i det de passerer ut av mitt synsfelt. Jeg finner en viss ro i å være en skygge på veggen. Slippe å ta del. Som en igleaktig kopimaskin stjeler jeg små avglanser av hele liv og legger dem i små kartotekmapper i hodet mitt. Noen forsvinner, andre blir der. Noen vil huske, men glemmer, atter andre vil man glemme, men blir aldri kvitt.
Mine to seende øyne er flate og todimensjonale. De sender inntrykk videre i mitt sjelelige byråkrati, der alle inntrykk blir behørig behandlet, vektlagt, rasjonalisert, systematisert, analysert og plassert på sine respektive plasser i det enorme puslespillet men gjerne reduserer til intet ved hjelp av uttrykket "en time av ditt liv". Mine to øyne er intet verdt uten hodet mitt, om det så fungerer eller ei.
Mitt tredje øye, derimot, har ingen slike funksjonelle hemninger. Der mine to seende øyne er enkle kuler med en inngang og en utgang, er mitt tredje øye en prisme uten verken utgang eller inngang; en labyrint uten begynnelse eller ende, som verken skaper, ødelegger eller forandrer noe som helst. Mitt tredje øye ser alt - på godt og vondt - og samtidig ingenting.
Når jeg i dag ble konfrontert med den loslitte gamle damens besynderlige anskuelse begynte mitt tredje øye å spinne ukontrollert. Prismen fanget opp en myriade av forskjellige vinkler og presenterte samtlige foran meg. Hvor enn jeg snudde meg var et nytt perspektiv av hva, hvem, hvor, hvorfor og hvordan; eller snarere, et Antiperspektiv.
Man snur seg litt, i sitt indre, og lyset (eller hva man nå kan kalle det) faller på en bestemt måte på prismen og avslører et menneske som har tapt alt, med eller uten vilje og vitende. Et menneske som har gitt avkall på seg selv til fordel for flyktige ting, uvesentlige gleder, et menneske som har revet ut det som er viktigst og brent det på bålet uten annen grunn en å kunne male seg grå med asken derav. Et menneske hvis eneste varige glede er å fornekte seg den - hvis eneste glede er å gjøre den mindre, svakere og mer glansløs, i håpet om at den kanskje forsvinner helt.
Man løfter skjelvende hender for å ta en drag av sigaretten og holder vinkles vagt nedover for å la munnen ta imot, og lyser faller på nytt, på en annen måte, og pensler et groteskt, dog fargerikt maleri av en enorm skapning, allmektig og uten grenser, uten begynnelse eller ende, som kan - og vil - gjøre hva som helst for å oppnå det som måtte være attråverdig i øyeblikket. Et menneske som kunne drept for et sandkorn eller dødd for et kongerike, levd for å kunne dø eller søkt det store intet for å eie det. Et menneske som er troende til å dele seg selv opp og gi det ut til all verden bare for å leve videre, men like fullt kreve alle bloddryppende deler for seg selv når oppgjørets time kom.
Røyken pustes ut og blikket heves, og fra en skyfri himmel kommer luftspeilingen om en mann som vernes av Fru Fortuna i alt hva han foretar seg - en mann mer priviligert enn samtlige av sine nære og fjerne, hvis hell og medgang kjenner ingen grenser, hvis kapasitet for kreasjon og storverk er gudegitt og overmenneskelig og hvis suksess er avgjort før tanken er tenkt og den første stein er lagt.
Øyelokk må lukkes - røyken svir i øynene og lyset av et utopisk perspektiv skjærer i øynene og når øynene lukkes skygges himmelen over av det dystre nærveret av en ukomfortabel sannhet: intet av det man har er berettiget, ethvert menneske har ikke annet en det som har blitt tatt med makt og skruppelløs listighet, og enhver lykke seg forunt er stjålet på en annens bekostning. For hver tom triumf må en annen lide, og for hver avgjørelse benektes en annens valg.
Når den eneste grunn man har for å åpne øynene er den desperate trangen etter lys, og man gjennom et fuktig slør ser et ekte menneske - med et genuint ønske om sine medmenneskers lykke, som forsaker sitt eget for sin nestes velvære, som avstår fra ønsker, lyster, behov og drømmer drevet av et moralsk imperativ som er et moderne menneske uverdig. En god, varm og kjærlig mann som mer enn noe annet ønsker trygghet, en stillhet han kan overleve og en avstand som ikke er tortur, som kunne gitt bort hjertet sitt for intet annet en tre minutters glede for hver tolvte endeløse, ulidelige, ensomme natt...
Man står stiv og lamslått med alle tre øyne stivt festet på mennesket man skulle ønske man visste man var. I et salig øyeblikk er man fornøyd; i et lite korn av tid er man det man streber etter å bli, det man alltid har vert og mer enn noe annet ønsker å forbli - før man mister balansen og setter foten ned på bakken igjen. Lyset har passert, prismen er atter stum og lukket, og ens to øyne viser lite annet enn en selvslukket sigarett og en livslei gammel dame som glemmer å tigge av ren forfjamselse.
Man blunker.
Hva har jeg egentlig tjent? Hva har jeg egentlig mistet? Hadde jeg noe å miste, hadde jeg noe å vinne? Hva har jeg noen gang hatt som jeg ikke allerede har gitt bort? Hva kan jeg noen gang oppnå som jeg ikke allerede har frasagt meg retten til? Ulike synsvinkler avslører ulike skjebner - dog er alle en og den samme. Mann eller Beist - det er ingen forunt den lykksalige uvitenheten av å være bare en.
"Omnia Mutantur, Nihil Interit".
Hva jeg enn er, hva jeg enn har vært og hva jeg enn vil kunne risikere å bli - det må uansett, endelig og ugjenkallelig reduseres til et enkelt, kaldt og kjønnsløst faktum i rustfritt stål:
Det er bare et spørsmål om Antiperspektiv.
Malachite
Well, I have lost you; and I lost you fairly;
in my own way, and with my full consent.
Say what you will, kings in a tumbrel rarely
went to their deaths more proud than this one went.
Some nights of apprehension and hot weeping
I will confess; but that's permitted me.
Day dried my eyes; I was not one for keeping
rubbed in a cage a wing that would be free.
If I had loved you less, or played you slyly
I might have held you for a summer more,
but at the cost of words I value highly
and no such summer as the one before.
Should I outlive this anguish - and men do -
I shall have only good to say of you.
Black-eyed Angels Swam With Me
I et land som ikke lenger fins, bodde en mann og en kvinne i samme hus.
Kvinnen het Safis, og var en kvinne av den sorten som - helt naturlig - våknet tidlig hver morgen for å kunne se kjærlig på sin mann mens han sov.
Mannen het Cevis, og var en mann av den sorten som la seg sent for å kunne hviske ømme ting i øret til sin partner etter at hun hadde sovnet.
Safis og Cevis levde et godt liv, i verken nød eller luksus, og hver dag gikk de ut i markene ved huset og plukket Hjertefrukt av små busker som vokste ved elven. Disse fruktene samlet de hver dag i en stor bolle midt i huset, og for hver dag de våknet, levde og sovnet sammen vokste haugen i bollen seg større og større.
En dag reiste Safis ut for å finne noe hun trengte, og tok med seg sin halvpart av Hjertefruktene fra bollen.
Og Hjertefruktene, som hadde vært så mange, i en haug som hadde vært så stor, var plutselig veldig få. Cevis gikk ut for å plukke flere, men siden han bare var En, og ikke hadde noen til å holde ham med selskap, klarte han ikke å plukke mer enn såvidt halvparten av det de før hadde høstet på en dag.
Tiden gikk, og Safis var fortsatt borte. Cevis gikk fortsatt ut for å høste Hjertefrukter, men kom hjem med færre og færre for hver dag som gikk; det lå liten glede i å plukke dem, ei heller å spise dem, og han gjorde det mest fordi det minte ham om henne, og om hvordan de hadde levd. Han gikk tidlig til sengs, men sov ikke, for det var ingen ører som kunne høre ham hviske.
Etter å ha høstet Hjertefrukter alene i en stund gikk det opp for Cevis at Safis ikke kom til å vende tilbake. Det falt ham tungt om hjertet, og han klarte ikke lenger å samle Hjertefrukt, og klarte heller ikke spise dem, og ble bare trist til sinns av å se på bollen på bordet. Til slutt pakket han all Hjertefrukten han hadde og sendte det til Safis, med en rull der det sto: "Hjertefrukten gir meg ingen glede uten deg. Ta dette, og gjør med det som du synes best. Jeg har en hunger som Hjertefrukt ikke lenger kan stille, og jeg kan ikke lenger gå sulten".
Om Cevis noen gang ble mett vites ikke, men etter å ha spist Hjertefrukt så lenge, smaker alt annet som aske.
Hva Safis gjorde med Hjertefrukten vites heller ikke, men Hjertefrukt er som all annen frukt, og varer ikke evig.
"Lykke er ikke å ha alt, det er å ha noe å lengte etter".
...det vil ikke dermed si at "Lykke er å lengte etter alt, men ikke ha noe."
Kvinnen het Safis, og var en kvinne av den sorten som - helt naturlig - våknet tidlig hver morgen for å kunne se kjærlig på sin mann mens han sov.
Mannen het Cevis, og var en mann av den sorten som la seg sent for å kunne hviske ømme ting i øret til sin partner etter at hun hadde sovnet.
Safis og Cevis levde et godt liv, i verken nød eller luksus, og hver dag gikk de ut i markene ved huset og plukket Hjertefrukt av små busker som vokste ved elven. Disse fruktene samlet de hver dag i en stor bolle midt i huset, og for hver dag de våknet, levde og sovnet sammen vokste haugen i bollen seg større og større.
En dag reiste Safis ut for å finne noe hun trengte, og tok med seg sin halvpart av Hjertefruktene fra bollen.
Og Hjertefruktene, som hadde vært så mange, i en haug som hadde vært så stor, var plutselig veldig få. Cevis gikk ut for å plukke flere, men siden han bare var En, og ikke hadde noen til å holde ham med selskap, klarte han ikke å plukke mer enn såvidt halvparten av det de før hadde høstet på en dag.
Tiden gikk, og Safis var fortsatt borte. Cevis gikk fortsatt ut for å høste Hjertefrukter, men kom hjem med færre og færre for hver dag som gikk; det lå liten glede i å plukke dem, ei heller å spise dem, og han gjorde det mest fordi det minte ham om henne, og om hvordan de hadde levd. Han gikk tidlig til sengs, men sov ikke, for det var ingen ører som kunne høre ham hviske.
Etter å ha høstet Hjertefrukter alene i en stund gikk det opp for Cevis at Safis ikke kom til å vende tilbake. Det falt ham tungt om hjertet, og han klarte ikke lenger å samle Hjertefrukt, og klarte heller ikke spise dem, og ble bare trist til sinns av å se på bollen på bordet. Til slutt pakket han all Hjertefrukten han hadde og sendte det til Safis, med en rull der det sto: "Hjertefrukten gir meg ingen glede uten deg. Ta dette, og gjør med det som du synes best. Jeg har en hunger som Hjertefrukt ikke lenger kan stille, og jeg kan ikke lenger gå sulten".
Om Cevis noen gang ble mett vites ikke, men etter å ha spist Hjertefrukt så lenge, smaker alt annet som aske.
Hva Safis gjorde med Hjertefrukten vites heller ikke, men Hjertefrukt er som all annen frukt, og varer ikke evig.
"Lykke er ikke å ha alt, det er å ha noe å lengte etter".
...det vil ikke dermed si at "Lykke er å lengte etter alt, men ikke ha noe."
Becoming What You're After
Å være fremmed i sitt eget hjem er en pine vanskelig å tilvenne seg.
Det ville ikke være korrekt å si at jeg alltid har vært hjemløs. Det vil derimot være korrekt å si at jeg aldri følte meg hjemme noe sted inntil jeg kom til Volda for et halv tiår siden. Volda er mitt. Jeg kom som en taper og vant. Jeg kom med ingenting og har skapt enormt. Volda har gitt meg, og jeg har tatt imot.
Volda er mitt hjem.
Volda er, på mange måter, det eneste hjemmet jeg har.
Hadde folk forstått hva jeg mente, hadde jeg svart at jeg er seks år gammel når folk spør hvor gammel jeg er. Hvorfor? Jeg har bare levd i seks år. I seks år har jeg hatt et hjem. Et liv. Tryggheten i å være nok for seg selv, og å ha nok til seg selv, til og med når det usle kottet jeg kalte mitt hjem gikk opp i flammer.
Tiden går, og jeg føler meg ikke lenger hjemme her. I mitt eget hjem. Det er tomt. Stort. Det som gjorde det til et hjem, er borte, eller reist, eller kommer til å gjøre det. Jeg har ikke lenger noen trygghet i å være nok for meg selv, å ha nok til meg selv. Hjemmet mitt er, på godt og vondt, ikke mitt lenger.
Jeg går ikke lenger hjem fra jobb. Jeg går dit jeg bor. Stedet jeg ikke har folk på besøk i, sengen jeg ikke sover i og kjøkkenet jeg ikke spiser på. Nå jeg står opp om morgenen, og gnir søvnen eller mangelen på søvn ut av øynene, går jeg hjem.
For det er bare på jobb jeg føler meg hjemme. På jobb er det aldri tomt. Jeg har alltid en funksjon. Jeg er alltid nødvendig. Jeg er aldri en bonus, et smykke eller en frase på et nettsted.
Hvorfor? Hvorfor utsetter jeg meg for dette? Hvorfor bor jeg fortsatt her, når det passer alle andre så mye bedre at jeg flytter og gir dem bedre samvittighet og en mer uforutsigbar fritid? Jeg kan ikke svare. Jeg vet ikke svaret. Jeg vet bare at det ikke er riktig. Tiden er ikke der. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke redd. Jeg vil ikke bli. Men drar jeg nå, er det ikke for min egen del.
Jeg er misunnelig på alle som bare kan snu ryggen til og løpe.
Jeg er skuffet over de som ikke forstår at jeg ikke kan det.
"Sun, strike two - see your reason".
Volda er tomt. Det er på tide at jeg betaler gjelden min. Men før det skjer, kan jeg ikke dra noen steder. Jeg biter tennene sammen. Og håper at folk gir opp å vente.
Det ville ikke være korrekt å si at jeg alltid har vært hjemløs. Det vil derimot være korrekt å si at jeg aldri følte meg hjemme noe sted inntil jeg kom til Volda for et halv tiår siden. Volda er mitt. Jeg kom som en taper og vant. Jeg kom med ingenting og har skapt enormt. Volda har gitt meg, og jeg har tatt imot.
Volda er mitt hjem.
Volda er, på mange måter, det eneste hjemmet jeg har.
Hadde folk forstått hva jeg mente, hadde jeg svart at jeg er seks år gammel når folk spør hvor gammel jeg er. Hvorfor? Jeg har bare levd i seks år. I seks år har jeg hatt et hjem. Et liv. Tryggheten i å være nok for seg selv, og å ha nok til seg selv, til og med når det usle kottet jeg kalte mitt hjem gikk opp i flammer.
Tiden går, og jeg føler meg ikke lenger hjemme her. I mitt eget hjem. Det er tomt. Stort. Det som gjorde det til et hjem, er borte, eller reist, eller kommer til å gjøre det. Jeg har ikke lenger noen trygghet i å være nok for meg selv, å ha nok til meg selv. Hjemmet mitt er, på godt og vondt, ikke mitt lenger.
Jeg går ikke lenger hjem fra jobb. Jeg går dit jeg bor. Stedet jeg ikke har folk på besøk i, sengen jeg ikke sover i og kjøkkenet jeg ikke spiser på. Nå jeg står opp om morgenen, og gnir søvnen eller mangelen på søvn ut av øynene, går jeg hjem.
For det er bare på jobb jeg føler meg hjemme. På jobb er det aldri tomt. Jeg har alltid en funksjon. Jeg er alltid nødvendig. Jeg er aldri en bonus, et smykke eller en frase på et nettsted.
Hvorfor? Hvorfor utsetter jeg meg for dette? Hvorfor bor jeg fortsatt her, når det passer alle andre så mye bedre at jeg flytter og gir dem bedre samvittighet og en mer uforutsigbar fritid? Jeg kan ikke svare. Jeg vet ikke svaret. Jeg vet bare at det ikke er riktig. Tiden er ikke der. Jeg er ikke klar. Jeg er ikke redd. Jeg vil ikke bli. Men drar jeg nå, er det ikke for min egen del.
Jeg er misunnelig på alle som bare kan snu ryggen til og løpe.
Jeg er skuffet over de som ikke forstår at jeg ikke kan det.
"Sun, strike two - see your reason".
Volda er tomt. Det er på tide at jeg betaler gjelden min. Men før det skjer, kan jeg ikke dra noen steder. Jeg biter tennene sammen. Og håper at folk gir opp å vente.
Fovea Hex
"DET GÅR SÅ BRA SÅ".
Det er skrekkelig lett å karikere seg selv. Enhver har doktorgrad i sine egne feil og mangler. Uansett hva noen måtte tro. Jeg har for eksempel en dominerende nese. En lang hals. Begynnende måne. Fullstendig ignoranse hva mine egne fysiske begrensninger angår.
Vet du hva som skjer når noen sover fire timer, og så går på jobb klokken halv ti? Jobber til halv seks? Drar hjem, dusjer, skifter klær og drar med bussen til neste jobb ti på syv? Jobber der, midt blant fulle mennesker som vet ingenting, ser ingenting, bryr seg ingenting, til klokken er fire? Kommer seg hjem fem? Sovner når klokken er seks om natten, for så å stå opp igjen klokken ni og repetere syklusen igjen? Bare med ekstra ingredienser a lá glassbiter i foten? For så å bli vekket neste dag etter fem timer søvn? Fordi det lokale stamstedet svermer over av sosialt avfallsstoff og du er den eneste med den nødvendige erfaringen som behøves for å koste det ut?
Jeg vet. Og får aldri nok anledninger til å fortelle om det. De som vet, har visst lenge. De som ikke vet, gir vel kanskje helst faen. Om det så er blod i nesa, urinen, munnen eller ørene. Spontanoppkast eller besvimelser. Samma kan det være, slik har det jo alltid vært. Er ikke så farlig med søvn. Har gått bra før. Tar alt på strak arm, han der. Han liker det slik. Skal jobbe seg i hjel og greier.
Men det går så bra så.
Det er skrekkelig lett å karikere seg selv. Enhver har doktorgrad i sine egne feil og mangler. Uansett hva noen måtte tro. Jeg har for eksempel en dominerende nese. En lang hals. Begynnende måne. Fullstendig ignoranse hva mine egne fysiske begrensninger angår.
Vet du hva som skjer når noen sover fire timer, og så går på jobb klokken halv ti? Jobber til halv seks? Drar hjem, dusjer, skifter klær og drar med bussen til neste jobb ti på syv? Jobber der, midt blant fulle mennesker som vet ingenting, ser ingenting, bryr seg ingenting, til klokken er fire? Kommer seg hjem fem? Sovner når klokken er seks om natten, for så å stå opp igjen klokken ni og repetere syklusen igjen? Bare med ekstra ingredienser a lá glassbiter i foten? For så å bli vekket neste dag etter fem timer søvn? Fordi det lokale stamstedet svermer over av sosialt avfallsstoff og du er den eneste med den nødvendige erfaringen som behøves for å koste det ut?
Jeg vet. Og får aldri nok anledninger til å fortelle om det. De som vet, har visst lenge. De som ikke vet, gir vel kanskje helst faen. Om det så er blod i nesa, urinen, munnen eller ørene. Spontanoppkast eller besvimelser. Samma kan det være, slik har det jo alltid vært. Er ikke så farlig med søvn. Har gått bra før. Tar alt på strak arm, han der. Han liker det slik. Skal jobbe seg i hjel og greier.
Men det går så bra så.
Chiraptochronophobia
Det viser seg stadig at et menneskes verste fiende er grunnlaget for dets vekst, og som uten unntak (bortsatt fra enkelte urbane myter og religiøse skikkelser) leder direkte til en konklusjon som medfører sluttføring av en livstidskontrakt. Selv om jeg personlig synes ovenfor nevnte grunnlag er en dårlig målestokk for et menneskes evner og verdi, kan viktigheten ikke skyves under en stol.
Som med alle andre ting, har vi konstruert presise metoder for oppmåling og kategorisering av dette fenomenet. Klokker. Kalendere. Timeglass, Solur, og en rekke forskjellige regnesystem, for slikt må jo guder og andre ting ha for seg selv, må vite. Jesus har et system, Muhammed et annet, den greske guden Janus fikk en måned, titanen Maia en annen, de romerske gudene Mars og Juno og til og med keiserne Julius Cæsar og Augustus Octavian stakk av med hver sin måned. Mennesket har lagt mye arbeid ned i å binde tiden i sine egne lenker, med navn så vel som systemer, uten å ha kommet noe nærmere. Av alle elementer mennesket har gitt seg i kast med, så er nok tiden det elementet vi har minst å forsvare oss mot.
Jeg vet ikke helt hva jeg syns om tid, for å være ærlig... Tiden i seg selv har aldri gitt meg noe, men bruken av den har vært innbringende. Jeg er i skrivende stund 22 år (og må faktisk dobbeltsjekke dette for å være helt sikker) og føler ikke at det sier noe som helst om meg. Det er bare en målestokk, en regnemetode, det er ikke noen seier, ei heller noe tap. Jeg har gitt tiden et navn, men jeg har ikke noe mer makt over den fordi om.
Jeg vet at tiden er en motstander jeg ikke har sjans mot. Jeg har forsont meg med at bruken av tid er det nærmeste man kommer en seier, og at å la tiden gå fra seg er et tap. Men hva er god bruk av tid? I hvor stor grad har jeg misbrukt tiden jeg har blitt tildelt?
Selv for meg er det stunder hvor jeg føler meg liten og verdiløs. Stunder hvor jeg føler at jeg har gjort svært lite og at jeg har latt tiden løpe fra meg, tid jeg aldri får tilbake. I skrivende stund føler jeg at tiden går for fort. Jeg klarer ikke holde følge. Jeg er, på sett og vis, sliten av å forfølge den. Og hva er vel bedre å gjøre når man tar timeout fra kappløpet med tiden, enn å tenke tilbake på hvor man har løpt? Det er lite her i verden som fornøyer mennesket mer enn å la seg marinere i tidligere triumfer.
Man lærer ikke av suksess. Man lærer av tap. Feil. Likevel gjør man det man kan for å unngå å feile. Selv om det er uunngåelig å gjøre det.
Jeg har fortsatt noen måneder igjen.
Men når jeg da begynner å feile, må jeg fortsette alene.
Som med alle andre ting, har vi konstruert presise metoder for oppmåling og kategorisering av dette fenomenet. Klokker. Kalendere. Timeglass, Solur, og en rekke forskjellige regnesystem, for slikt må jo guder og andre ting ha for seg selv, må vite. Jesus har et system, Muhammed et annet, den greske guden Janus fikk en måned, titanen Maia en annen, de romerske gudene Mars og Juno og til og med keiserne Julius Cæsar og Augustus Octavian stakk av med hver sin måned. Mennesket har lagt mye arbeid ned i å binde tiden i sine egne lenker, med navn så vel som systemer, uten å ha kommet noe nærmere. Av alle elementer mennesket har gitt seg i kast med, så er nok tiden det elementet vi har minst å forsvare oss mot.
Jeg vet ikke helt hva jeg syns om tid, for å være ærlig... Tiden i seg selv har aldri gitt meg noe, men bruken av den har vært innbringende. Jeg er i skrivende stund 22 år (og må faktisk dobbeltsjekke dette for å være helt sikker) og føler ikke at det sier noe som helst om meg. Det er bare en målestokk, en regnemetode, det er ikke noen seier, ei heller noe tap. Jeg har gitt tiden et navn, men jeg har ikke noe mer makt over den fordi om.
Jeg vet at tiden er en motstander jeg ikke har sjans mot. Jeg har forsont meg med at bruken av tid er det nærmeste man kommer en seier, og at å la tiden gå fra seg er et tap. Men hva er god bruk av tid? I hvor stor grad har jeg misbrukt tiden jeg har blitt tildelt?
Selv for meg er det stunder hvor jeg føler meg liten og verdiløs. Stunder hvor jeg føler at jeg har gjort svært lite og at jeg har latt tiden løpe fra meg, tid jeg aldri får tilbake. I skrivende stund føler jeg at tiden går for fort. Jeg klarer ikke holde følge. Jeg er, på sett og vis, sliten av å forfølge den. Og hva er vel bedre å gjøre når man tar timeout fra kappløpet med tiden, enn å tenke tilbake på hvor man har løpt? Det er lite her i verden som fornøyer mennesket mer enn å la seg marinere i tidligere triumfer.
Man lærer ikke av suksess. Man lærer av tap. Feil. Likevel gjør man det man kan for å unngå å feile. Selv om det er uunngåelig å gjøre det.
Jeg har fortsatt noen måneder igjen.
Men når jeg da begynner å feile, må jeg fortsette alene.
